Skamfull.

Akkurat nå sitter jeg hjemme, i sofaen min. Familiens TV er okkupert av niåringen.
Jeg skal ikke nedverdige meg selv ytterligere ved å kommentere den avføringen som Disney Channel bombarderer våre håpefulle med, eller den hverdagslige apatien eller resignasjonen som gjør at jeg ikke orker å ta opp kampen om hva ungene får se på.

Akkurat nå sitter jeg som sagt i sofaen min, og irriterer meg over andre ting. Akkurat nå tenker jeg på vekten jeg har stående på badet vårt. Jeg tenker på hvor ukomfortabel og misfornøyd jeg er med de tallene som er kommet opp på den de gangene jeg har brukt den de siste årene, for ikke å snakke om kroppsfasongen.
Denne misnøyen er av den typen som ikke slipper taket så lett. Den er av en type som gjerne vokser, og sprer seg jo mer jeg tenker.

Jeg vet hva som å til. Det er så enkelt som å innta færre kalorier enn man forbrenner.
Det er så mange som har skrevet så mye om dette der ute, at jeg skal spare dere for gjentakelser av selvfølgeligheter. For tips om ernæring, finn deg noe annet enn denne bloggen å kaste bort tiden din på.
Dersom man virkelig vil noe, og man vet hva man må gjøre for å oppnå et mål, er det i all hovedsak kun en enkel grunn til at man ikke lykkes, nemlig svakhet. Mangel på viljestyrke, latskap, fravær av ryggrad og dedikasjon.

Akkurat nå ble jeg atter en gang ettertrykkelig satt på plass av skamfølelsen man rettmessig må føle på i fraværet av viljestyrke. Hvilke perverse mekanismer er det som driver en mann med ambisjoner om flat mage til å presse i seg en hel jævla pizza i størrelse enorm? OK, niåringen fikk sine snaue to stykker av pizzaen, men la meg være ærlig her. Denne pizzaen var ment for flere.
Hvilke masokistiske (ja, man kan faktisk skrive masokistisk på denne måten) mekanismer driver en mann til å fortsette å hive innpå lenge etter at man har fått mer enn nok?
I etterpåklokskapens lys kan det virke som en av mange uttrykksformer for en dekadent form for grådighet. Fordi jeg kan, så gjør jeg det. Bare derfor? Eller gjør man det fordi man ikke klarer å la være. Uansett, jeg har problemer med å godta dette. På et eller annet tidspunkt blir en mann nødt til å ta tilbake kontrollen, til å sette en standard.
Tidligere har jeg ovenfor meg selv demonstrert i alle fall noe som ligner på viljestyrke ved å avstå fra godteri og snacks i en måned. Å nekte seg disse utskeielsene man er blitt så altfor godt vant til, ga meg en temmelig tilfredsstillende følelse. Følelsen av å ha kontroll, av å bestemme, av å ikke gi etter.

Vel. Det er det som gjelder framover. Kontroll. Kontroll og viljestyrke.
Man skal ikke bestige Mt. Everest eller sykle Birken. Man skal bare unngå å gi etter for svakhet og lyst. Man skal anstrenge seg. Man skal holde seg innenfor det som egoet beskriver som anstendig.

Vi snakker faen meg dedikasjon. Gammeltestamentlig.
Til alle dere gudløse og venstrevridde der ute, jeg bruker ordet gammeltestamentlig i betydningen hardcore. Hardcore som i motsetningen til det lette. Hardcore som filmsamlingen til ordfører Søviknes. Uten å ha sett den, men han slår meg som en sånn type.

Troskap, utroskap og monogami på en søndag!

I en eller annen pause mellom to forelesninger i min studietid på høyskolen kom en gruppe studenter inn på temaet monogami og utroskap. En eller annen gladkristen jente slo bombastisk fast at ingen av hennes venner hadde vært utro mot sin partner, og heller ikke hatt noe ønske om å være utro.
Av hensyn til sviktende detaljhukommelse og personvern skal jeg ikke gå nærmere inn på den nærmest hjernedøde dialogen som fulgte, da disse fornekterne av alle biologiske kjennsgjerninger utfoldet seg i all sin prakt. Det skal tilføyes at også ateister og andre avvikere ukritisk omfavner troen på monogamiet som det eneste rette.

Menn puler andre kvinner enn sin partner i tide og utide, kvinner puler også andre menn enn sin partner i tide og utide, og menn puler andre menn enn sin partner i tide og utide, på samme måte som kvinner "puler" andre kvinner enn sin partner i tide og utide. Noen greier kunsten å IKKE pule andre enn sin partner så lenge de lever eller fysisk er i stand til å gjennomføre noe som i det minste ligner et samleie.

Til tross for at disse sidesprangene skaper problemer i uendelig mange forhold, er det bortimot null diskusjon om monogami som samlivsform for menneskeapen. Hvorfor går bortimot alle mennesker inn i forhold med andre mennesker uten at man i det minste lufter tanker omkring hva de kan love og ikke love i et parforhold? Det virker som om det tas for gitt at vi fra naturens side er monogame skapninger.

Litt tilbake til mine kristne bekjente fra studietiden. "Ingen av mine venner eller kjente har vært eller hatt lyst til å være utro" sa en av dem. Selvsagt, tenker jeg da. Begrepet utro er pr. definisjon er negativt ladet begrep. Det er den rake motsetningen til idealet tro eller trofast, og ingen, verken kristne, agnostikere, ateister eller andre har vel noe ønske om å ikle seg betegnelsen utro. La meg presisere ytterligere: Få, eller ingen har lyst til å ta på seg merkelappen utro, men samtidig har alle eller i alle fall nesten alle lyst til å pule andre mennesker. Å praktisere monogami (trofasthet) er i så måte ikke annet enn undertrykking av biologiske behov som ligger nedfelt i oss alle. Det være seg behovet for ren og skjær forplantning og videreføring av gener, men også det rent seksuelle som kun handler om den fysiske nytelsen.
Jeg skal ikke påta meg rollen som talerør for alle verdens menn og kvinner, men jeg liker å tro at det ikke er veldig avvikende når man bevisst eller ubevisst kommer inn på tanker om hvordan det ville være å ha sex med mer eller mindre tilfeldige personer man møter i hverdagen. Menn og kvinner som ikke kjenner seg igjen i dette må veldig gjerne føle seg fri til å legge igjen et digitalt spor i min lille blogg.

Betyr dette at jeg mener man ikke skal binde seg til en partner? Skal alle sammen bare fly rundt og ha seg med enhver når lysten melder seg? Det er (heldigvis) ikke opp til meg å avgjøre.

Man bør evne å skille mellom sex og konseptet kjærlighet. Det ene trenger ikke nødvendigvis å inkludere det andre. Konseptet kjærlighet handler vel om at man opplever fenomenet forelskelse som igjen koker ned til frigjøring av dopaminer i hjernen, og at man selv etter at denne rusaktige opplevelsen er over fortsetter å være sammen i et forhold av både praktiske og økonomiske årsaker. Selvsagt er man følelsesmessig knyttet til partneren sin, men selve dopamin-festen vil avta og forholdet blir til en rutine. En rutine som begge parter bør strebe etter å få til å fungere, dersom man ønsker å inngå i relasjonen.

Avslutningsvis, la meg komme litt tilbake til utgangspunktet for dette innlegget. Monogamiet som selvsagt utgangspunkt for nesten alle forhold. Man må selvsagt veldig gjerne inngå i monogame relasjoner med all den underkuing av biologiske behov og fornektelse av lyster det innebærer. Man må veldig gjerne tro at ridderen i skinnende rustning kun lever for akkurat deg, og ingen andre.
Man må gjerne tro at kvinnen i ens liv ikke lever for andre enn en selv og til nød diverse substitutter for akkurat ens egen penis penis.

Men den dagen du fersker ridderen din i å knulle nabokjerringa eller sekretæren sin, eller dama di i å ligge med sin personlige trener som del av kaloriforbrenningen, så plasserer du skylden der den hører hjemme. Ikke hos ridderen, og ikke hos sekretæren. Skyld på biologien.

Fra dypet av min kalde, kyniske sjel; en vidunderlig søndag til dere alle.

Amsterdam Stranded

Reiseblogger går aldri av moten. Og herr Pseudo ønsker selvsagt heller ikke å gå av moten. Derfor:
Herr Pseudos første reiseblogg-post.

Tre menn på en weekendtur til Amsterdam. To av dem ugifte, den tredje gift. En håndtverker, en IT-dude og en student. To av dem i 30-årene, den tredje i 40-årene.
Studenten og IT-duden møtes for avreise på sentralstrasjonen i Oslo. Det er et møte preget av munterhet og forventning, men også av en anelse bekymring fra studentens side. Bekymringen er knyttet til IT-dudens bortimot totale fravær av sosiale antenner, og hvordan dette kan påvirke turopplevelsen. Ingen av dem trenger å overbevises om at det er på tide med et par øl, selv om klokka ikke er rukket å bli mer enn 12. Det er en relativt kort vei fra Oslo Sentralstasjon over ei gangbro til Cafe Fiasco. Og det er en kort vei fra uteserveringa og inn til baren for å få seg en Erdinger i et i overkant homofilt utseende glass. Og da mener jeg ikke homofilt på noen negativ måte. Dere får tolke beskrivelsen som dere selv vil. Og etter å ha tømt i seg en Erdinger er veien bort til bardisken for å få seg en til sånn omtrent like kort.
Men turen tilbake fra Cafe Fiasco og til Oslo Sentralstasjon for å hoppe på et flytog oppleves som noe kortere. Og det skyldes sannsynligvis de to i overkant homofilt utseende glassene med Erdinger.

På Oslo Lufthavn Gardermoen møter får studenten og IT-duden et etterlengtet gjensyn med håndtverkeren. Håndtverkeren er tradisjonen tro tørst, og veien er kort via innsjekking til Amsterdamflight og til halvlitere servert i plastbeger fra en eller annen pizzarestaurant mens man venter på avgang.
Det blir at man får i seg to halvlitere hver på denne pizzarestauranten. To halvlitere hver, og ingen pizza. Det finnes bedre ting å gjøre på en pizzarestaurant enn å spise pizza nemlig. For eksempel å drikke overprisa pils fra plastbeger.

Fra pizzarestauranten er det også forholdsvis kort vei til taxfree-butikken. Og håndtverkeren, IT-duden og studenten bruker forholdsvis kort tid på å finne spritavdelingen. Håndtverkeren vurderer ei flaske Fernet Branca, og studenten står og forgriper seg på en eller annen litersflaske singlemalt. Det er nå IT-duden presenterer sitt første innslag av galskap (stormannsgalskap?). Han står med en av de dyreste flaskene singlemalt, og presterer å si noe sånt som at han skal kjøpe denne her "fordi den er jævla god i Irish Coffee".
Av respekt for mennesker med et minimum av kjennskap til whisky og drinken Irish Coffe akter jeg ikke å gå inn på noen nærmere forklaring på det idiotiske ved å bruke en rådyr singlemalt i nevnte drink.

Flyturen tar vel et par timer, og forløper relativt behagelig. Boksøl, sinnsykt overpriset snacks i verdens minste poser og medbragt litteratur. Husker jeg ikke feil sitter håndtverkeren med trynet begravet i NicK Cave`s "And the Ass saw the Angel", mens studenten sitter med en eller annen Houellebecq-roman som han stadig vekk føler for å dele med sine to reisekamerater.
IT-duden leser ikke. Han er ikke den typen, mistenker jeg.

Schipol Lufthavn er hektisk, og vi bruker relativt mye tid på å finne et tog som vi stoler på at går inn til sentrum. Toget blir stappfullt, og fordi det ikke føles naturlig å konversere for mye når du har fremmede mennesker klemt inntil deg fra alle kanter forløper togturen i stillhet.

IT-duden som har stått for booking av både fly og leilighet i Amsterdam inntar leder-rollen med den største selvfølgelighet. Han holder reisedokumentene for seg selv, og finner raskt frem til stedet hvor firmaet han har leid leilighet av skal holde til. Imidlertid viser det seg at dette firmaet har flyttet til en annen del av byen. IT-duden ringer alle tilgjengelige numre til firmaet uten å oppnå noe kontakt. Engelsk-kunnskapene hans er begrensede, både når det kommer til ordforråd og uttale, så det faller naturlig for studenten å spørre en vennligsinnet sjel som jobber i bedriften som har overtatt lokalene til selskapet vi har leid leilighet av, om han vet hvor firmaet har flyttet.
Det er omtrent midt i en informativ samtale mellom studenten og den ansatte i selskapet som nå holder til på den aktuelle adressen at IT-duden for andre gang velvillig demonstrerer sin mangel på sosiale antenner. Han nærmest skyver studenten unna, mens han på en engelsk som får Petter Solbergs til å fremstå som morsmål nærmest roper: "Dont speaking to him, speaking to me!"
Å gjengi samtalen fra dette punktet fremstår som en håpløs oppgave. Studenten velger å trekke seg tilbake, og sammen med håndtverkeren inntar han en slags flau tilskuerrolle.

IT-duden er tilbake i verdensvant lederrolle og guider vår lille gruppe gjennom trange gater som vrimler av amerikanske turister i teite t-skjorter som på fargerikt og humoristisk vis mer enn antyder at de er i byen for å røyke hasj og iallefall SE på prostituerte.
IT-duden ender opp foran en bygning hvor inngangsdøren er låst, og ingen svarer når han ringer på porttelefonen til selskapet han har leid leilighet av. Studenten finner et mobilnummer ved siden av ringeklokka, men heller ikke her svarer det når han ringer. Studenten legger igjen en høflig beskjed og ber om at noen fra selskapet snarest ringer opp. Det trenger vel ikke nevnes at ingen fra selskapet ringer tilbake denne kvelden. Så istedet for å få nøkler til leiligheten IT-duden har booket, finner vår lille gruppe raskt veien til en bar hvor ølet blir servert av en hyggelig, eldre kar som tipser oss om en bar litt lenger borti gata hvor vi kan få leid et rom til en rimelig penge for natta. Etter et utall øl og sigaretter finner vi baren litt lenger borti gata som leier ut rimelige rom. Håndtverkeren legger ut for rommet, som inkluderer en engelsk frokost den påfølgende morgenen.
Da dette ikke er en matblogg ( i alle fall ikke foreløpig) orker jeg ikke gå inn på noen beskrivelser av hvordan speileggene og baconet er tilberedt.

Etter frokosten stikker vi bort til firmaet som IT-duden har booket leilighet hos. Til vår store overraskelse er det faktisk åpent, og vi går opp trappen og inn i en slags resepsjon. Personen bak skranken viser seg å være et ufyselig rasshøl, og han bortimot benekter at noen av oss har forsøkt å ringe selskapets mobiltelefon kvelden i forveien. IT-duden krangler høylytt med drittsekken bak skranken, mens håndtverkeren og studenten innimellom kommer med innspill på engelsk som drittsekken i det minste burde forstå.
Enden på visa er at drittsekken bak skranken følger oss bort til leiligheten vi har booket. IT-duden bruker mesteparten av turen som tar 10 minutter til fots på å klage over at "dette er MYE mer enn 10 minutter fra sentrum."
Leiligheten viser seg å være veldig bra. Vi får omsider lagt fra oss bagasjen, dusjet og skiftet klær.
Vi finner et supermarked like nedi gata, og handlekurver fylles av Heineken, Amstel, Leffe og snacks i flere varianter.
Tilbake i leiligheten finner studenten og håndtverkeren seg godt til rette på hver sin sofa i stuen, og finner sendingen fra Tour de France på nederlandsk TV. IT-duden vandrer hvileløst frem og tilbake mellom kjøkkenet og stuen, røyker i stuevinduet og begynner etterhvert å klage på at ingen vil bli med han ut i byen.
Studenten og håndtverkeren har en felles oppfatning av hva ferie er, og er godt fornøyd med bare å ligge på sofaen, drikke øl og se på Tour de France.
Historien vil forhåpentligvis unnskylde eventuelle mangler ved min detaljhukommelse, men jeg innbiller meg at vi ikke er ute av døren og smått sjanglende går mot sentrum før klokka er omkring sju på kvelden.

Jeg orker ikke prøve å huske detaljer eller kronologien i hendelsesforløpet. Men man sjangler innom noen coffeeshops, diskoteker, barer og flere barer. Innimellom alt ølet og whiskyen rangler man mer eller mindre på måfå rundt i byen, og kommer over de berømte horene i Red Light District. Studenten og håndtverkeren deler en viss skepsis til å kjøpe seksuelle tjenester. Denne skepsisen bunner ikke i kristen moralisme eller politisk korrekt fordømmelse av utnytting av desperate mennesker i en kjøp- og salg-setting. For det første vet jeg ikke hvem som er de desperate i enhver slik transaksjon, og for det andre har jeg selv så mange gjerninger jeg skulle ha hatt ugjort at enhver form for moralisme bare virker latterlig.
Men man sjangler forbi hele spekteret av prostituerte jenter, det finnes noe for enhver smak. Lærkledde lærerinne-aktige ludder, kraftig overvektige jenter, asiatiske jenter, latinske jenter med bakdeler og former som kunne vært designet av studenten, voksne horer som kunne vært mora til håndtverkeren og mye annet. Poenget er at studenten og håndtverkeren ikke har noen intensjon om å kjøpe sex, mens IT-duden, som paradoksalt nok er den eneste av de tre som er gift målbevisst som bare faen tråler markedet for å finne seg ei hore som matcher hans krav. IT-dudens preferanser når det kommer til kvinner er et ukjent kapittel. Men denne natten og de påfølgende nettene kommer IT-duden sist tilbake til leiligheten, så fornøyd som bare en full, nypult mann kan være.

De neste dagene går med til sofaligging og Tour de France, spising av enorme mengder snacks fra den samme kasserollen, utallige barbesøk og måltider som i hovedsak består av pils og pommes frites med majones, med enkelte unntak som biff på argentinske restauranter og pizza på stedet rett utafor leiligheten. Man er innom et loppemarked hvor IT-duden kjøper en bok om tekniske installasjoner på skip. Ikke fordi han har noen åpenbar interesse for temaet, men fordi boka ifølge IT-duden er svært gammel. Studenten gir etter hvert opp å prøve å poengtere at boka ikke er oppsiktsvekkende gammel, all den tid den handler om installasjoner på skip som rent teknologisk ikke synes å stamme fra middelalderen.

En av kveldene kommer som vanlig studenten og håndtverkeren først hjem til leiligheten. De drikker uanstendige mengder Fernet Branca, øl og whisky. På et eller annet tidspunkt kommer også IT-duden hjem, og forteller som vanlig om nattens erobringer. Jada, jeg ser at det kanskje ikke burde kalles erobringer alld en tid jentene er kjøpt og betalt. Poenget er at IT-duden denne kvelden virker oppspilt.
Han kan fortelle at han har kjøpt både en, to og tre horer. Det nye, eller twisten, består i at han til slutt har endt opp med det som viser seg å være en kvinne (?) som han ulovlig seint oppdager at har mannlige kjønnsorganer.
Studenten og håndtverkeren er oppriktig fascinerte, og lurer selvsagt på hvordan IT-duden reagerte på denne oppdagelsen midt i akten. Det er her IT-duden nærmest sjokkerer reisefølget sitt. Han kan fortelle at "han var så godt i gang, at han like gjerne gjorde seg ferdig."
Det er ikke aktuelt å gå inn på noen diskusjon her, om hvorvidt dette skyldes biseksuelle, homoseksuelle eller andre seksuelle tilbøyeligheter hos IT-duden, eller om det skyldes en enorm evne til å rett og slett gi totalt faen.
Uansett medfører denne fortellingen at studenten og håndtverkeren resten av oppholdet plager IT-duden ved nærmest døgnet rundt, både i leiligheten, ute i gatene eller inne på barene, ved å på barnsligste vis minne IT-duden på sin opplevelse med "kvinnen med penisen."
Dette fører på et tidspunkt til et aldri så lite barslagsmål mellom håndtverkeren og IT-duden.

Resten av oppholdet forløper uten nevneverdige opplevelser. Man krangler litt, spiser lunsj i en eller annen restaurant i en eller annen høy bygning med spektakulær utsikt, spiller biljard i fylla og forsøker seg innimellom på litt fotokunst, uten at man nødvendigvis lykkes.

Det kan hende at enkelte hendelser i teksten kun er produkter av min fantasi eller også direkte løgn.
Men turen ble den første og hittil siste turen de tre tok sammen. Fremtiden vil vise om det igjen blir aktuelt for de tre å innta en eller annen europeisk by for å dele kulturelle og kulinariske opplevelser.
IT-duden summerte på sitt vis opp hele turen med på hjemveien å anklage studenten og håndtverkeren for kun å interessere seg "ferr å etta potetmos å sjå på sykling".

Herr Pseudos fitness-blogg

Etter en overveldende mottakelse av mitt første blogginnlegg har jeg fått et utall imaginære tilbakemeldinger. Flesteparten av tilbakemelderne lovpriser bitterheten og menneskeforakten de mener skinner gjennom teksten.
Når en blir så til de grader misforstått er det kanskje greit å komme med en kunngjøring som setter ting på plass.
Jeg er da vitterlig verken bitter eller full av forakt for mennesker. Jeg er det diametralt motsatte av bitter og foraktfull. Jeg er tvers igjennom lykkelig, fornøyd og forelsket i menneskeheten, i min egen art.
Dersom folk i tide og utide stikker innom bloggen min for å lese sure oppstøt og litterære raseriutbrudd vil folk bli skuffet. Det jeg tenker å skape, er nemlig en slags feelgood fitnessblogg, med innslag av treningstips og treningsopplevelser, sunne og gode oppskrifter og en hel rekke bilder som skal tydeliggjøre den fysiske forandringen jeg etter alle solemerker vil gjennomgå.
Videre er tanken å anbefale sunn film og litteratur, bøker om livsstilendring og om motivasjon.
En gang i blant vil det komme noen innlegg som beskriver den fantastiske hverdagen både på jobb og hjemme med familien, det være seg om meningsfylte seminarer eller familiens magiske spill-kvelder og feriereiser til eksotiske steder.

Eller ikke. Kanskje jeg heller skaper herr Pseudos alternative fitness og livsstilsblogg, eller herr Pseudos mest intime selv-utleveringer.

Det eneste som er sikkert er at jeg ikke gidder skrive noe mer ikveld. Så da får det bare være at dette innlegget like gjerne burde vært droppet.

"Jeg tenner et lys for.." og "Tenker på alle berørte..."

Det er ikke til å unngå. Det skjer hver eneste dag. Jeg blir irritert.
Hvorfor bryr jeg meg? Jeg vet da faen, og jeg akter ikke å forbrenne for mange kalorier på å finne ut hvorfor. Det holder for meg å vite at jeg blir ganske ofte irritert, og at årsakene til at jeg blir irritert kanskje ikke er de samme som gjør at du blir irritert.
Jeg innbiller meg at folk blir irriterte av å miste bussen, av at bikkja spiser favorittskoene eller at lønna den ene jævla gangen du trenger pengene selvsagt kommer for seint.

Det er ikke slike ting som irriterer meg. Nå skal jeg ikke påstå at jeg smiler når bikkja spiser burgeren jeg i et øyeblikk snur ryggen til, eller når en eller annen jævel kjører bilen sin bortimot oppå fortauet for å være sikker på at søla skal nå meg.

Nei, det som irriterer meg er ikke slike ting. De siste dagene for eksempel, har jeg latt meg irritere av at folk skriver statuser a la dette på sosiale medier som for eksempel Facebook: "Tenner et lys for ofrene for terroren i Algerie" eller folk som på andre måter må ejakulere all sin makeløse sympati og empati ut over all verden.
OK, jeg ser selv at dette kanskje krever en forklaring. Irritert av at folk bryr seg om andre liksom? Er det mulig, selv for en kødd som meg?
Ja, det er mulig. For det første er det så selvsagt at man i mer eller mindre grad føler en viss empati med ofre for ulik elendighet, at jeg ikke helt ser hvordan dette kan være av interesse for noen.
For det andre, så er jeg så skeptisk og fiendtlig innstilt til folk at jeg selvsagt tror de lyver.
Tar folk virkelig elendigheten man bombarderes med så til de grader inn over seg at de gråter alene, tenner lys og lider?
Selvsagt ikke. Dette handler om folks ustanselige behov for å bli oppfattet som snille og gode. Kall det et eksponeringsbehov om du vil. Jeg mener også at dersom du føler du må offentliggjøre at du synes det er synd at barn i Afrika dør av sult, da vil jeg ikke vite hva slags syke tanker du EGENTLIG går rundt og kverner på.
Enda verre blir det når de samme folka, la oss kalle dem lys-tennerne, også reagerer med verdens mest forutsigbare AVSKY når andre mennesker i ulike settinger IKKE lirer av seg den samme selvsagte empatien. Det være seg en som raser mot TV 2 fordi favorittserien blir tatt av programmet til fordel for enda en ekstra nyhetssending fra gisseldramaet i Algerie. Da må lys-tennerne fram med sabelen og klage sin nød over "folk som ikke er i stand til å ta inn over seg andre menneskers lidelse" eller "se ut gjennom bobla si".
Vet du hva, lys-tenner? Det er nettopp FORDI man klarer å ta inn over seg andre menneskers lidelse at man av og til ikke gidder å forholde seg til det, og trenger noe annet. Og dette annet kan være seg en fotballkamp, en film eller ei fyll.